Av Torbjørn Greipsland
«De som holdt disse møtene den gang, var tre brødre, Hans Ole, og Brynjulf Kasa, alminnelig kalt «Kasa-guttene.» De var fra et sted i Smaalenene. Det fulgte vekkelse med dem og mange ble grepet.»
Det leste jeg i et hefte kalt «Så kom de til Elim. Historien om bedehusene i Grue, Hof, Åsnes og Våler» skrevet av Reidar Sørlie. Møtene ble holdt på Finnskogen. Videre står det at de tre var bygningsmenn av yrke. Men om kveldene samlet de folket til oppbyggelsesmøter rundt om i hjemmene. Da Ole Kasa i 1852 kom til Hof i Solør, bodde han i prestegården hos prost Støren, og der hadde Kasa møter. Han møtte stor velvilje hos geistligheten i Hof.
Hvem var så disse Kasa-guttene som de ble kalt? Ifølge boken «Haugianere i Østfold» skrevet av Hans Mustorp, var foreldrene deres Johannes I. Gunnengkasa og hustru Kristine Brynildsdatter. De fikk åtte barn, fem gutter og tre jenter.
Noe dypere åndelig liv hadde familien ikke. Men så ble eldste dattera Sidsel «vakt» som det heter hos Mustorp. Det vil si hun skjønte hun måtte ta et valg og bli en kristen. Det ble hun, og ble gift med Ole Andersen Bergh, som ble prest i USA.
Men i 1845 skjedde det at seks av barna ble åndelig vekket opp. Det skjedde i en begravelse der deres svoger Ole Andersen Berg holdt en gripende tale.
Store syndesmerter
Den ene av sønnene, Brynild (Brynjulf), født 1824, forteller dette: «Min vekkelse var overmåte hårde. Folk i bygde fryktet for at jeg skulle miste forstanden. Det gikk like ens med mine søsken, om enn ikke syndesmertene var like store. Og det kan sies til Guds nådes pris at alle seks er blitt oppholdt og bevart fra fall til i dag . Vi var ikke oppvokst i et kristelig hjem, men da vi ble vakte begynte også våre foreldre å frykte for seg selv og få omsorg for sin sjel. Jeg har det håp om at Gud fikk frelst dem av nåde».
Det var Ole Johannes, født 1821, og yngstemann Hans, født 1827, som sammen med Brynild utgjorde trekløveret Kasa-guttene. Straks etter omvendelsen begynte de å vitne om sin nye tro. De reiste fra først av i Østfold, så videre til Vestfold og Telemark og Finnskogen, over alt var møtene godt besøkt. Gud virket kraftig gjennom forkynnelsen
Denne turen ble opptakten til deres senere virke som arbeidere i Guds rike. Brynild måtte imidlertid holde seg i ro ett års tid på grunn av et dårlig kne. Men i mange år virket brødrene som evangelister både i Norge og Sverige. Men den mellomste av de tre, Ole utvandret i 1868 til USA og ble prest der.
Konkurrent
Hans Kasa kom etter opphold utenbygds tilbake til Øymark i 1858 og kjøpte gården Anonby og jobbet som gårdbruker foruten at han dro på årlige turer for å forkynne evangeliet.
Mustorp forteller i boken at en gang kom det en fritenker (benevnelse på ikke-kristen.TG) til Øymark og skulle holde et foredrag søndag ettermiddag. Da Hans Anonby kom til kirken denne søndagen, fortalte han presten Aagaard om dette og ba han være til stede. Det hadde han ikke anledning til på grunn av et annet arrangement. Men presten opplyste fra prekestolen at det skulle være «fest» i nabohuset til der fritenkeren skulle tale. – Og der skal Hans Anonby preke, sa Aagaard, og ba menigheten samles der. Men Anonby var ikke klar over at presten skulle si noe slikt, og tok det opp med han. Men presten Aagaard svarte slik «Blir det ikke fest når du forteller folk hvor store ting Gud har gjort for deg?»
Da de møttes neste gudstjeneste, kunne Anonby smilende fortelle dette: «Jo, det ble fullt hus, ingen kom for å høre fritenkeren, og da han forstod dette, gikk også han inn».
Ifølge Mustorp ga Gud lekmannen Hans Anonby nåde til å tale livfullt og gripende om sine opplevelser. Og ba de frammøtte foreta et trosvalg.
Vekkelser fulgte med Kasa-brødrene, og flere predikanter hadde sitt utspring i disse vekkelsene. Blant andre Ole Repshus, som var til stede i begravelsen til Hans Anonby og hilste fra hans mange åndelige barn i Solør.
Ren løgn
Når vekkelse pågår og Guds Ånd virker, kommer også motstand. Hans Anonby fortalte dette fra Solør: «I et selskap hvor også presten var til stede, fortalte en kaptein at han kjente disse vekkelsespredikantene, han hadde hatt dem i eksersisen, og de var de de verste han hadde; de var slåsskjemper og urostiftere. Han hadde en gang skilt dem fra deres motstandere med sin egen kårde».
Da Kasa-guttene fikk høre det, skrev de til presten i Aremark (og Øymark), Heyerdahl, og ba om attester. Det fikk de og med det gjendrev de ryktene. Attestene viste at de aldri hadde eksersert (vært i det militære). Historien var ren løgn.
På et annet møte på Finnskogen kom en gammel mann bort il Anonby og sa: «Jeg skjønner du vet alt. Du har sagt hvordan jeg er og har også sagt det jeg har tenkt. Du kan vel være så snill å si meg hvem det er som har tatt buksevadmelet mitt?»
Mange brev
Anonby fikk mange brev fra sine venner og åndelige barn. Ei ung jente forteller hvor «djevelsk» bestefaren var mot henne etter at hun var blitt en kristen.
Mustorp skriver at Anonby stod fast hele livet på den gamle trosbekjennelsen og formante sine venner til å holde fast på barnelærdommen. Men han møtte også motstand i sin egen hjembygd etter at predikanter med et annet syn på kristen tro og liv, hadde fått tilslutning.
Hans Anonby døde 7. april 1902 i fred og i troens fulle visshet.
Broren Brynild (Brynjulf) bodde i Øymark til han på 1850-tallet kjøpte gården Elverød i Hobøl
og virket der og andre steder som predikant.
- Brynild Kasa fikk ved en salig død gå inn til sin Herres glede I 1905, avslutter H. Mustorp artikkelen om Kasa-guttene.
Finnskogen har i manges øyne både mystikk og mystikk over seg. Mye rett er det i det, men livet var som for andre nybyggere i mange land, et slit. Men det er verd å notere at enda så fattige de fleste finnskoginger var, bygde de bedehus og forsamlingshus, de siste tilhørende frikirkelige menigheter.
Østlie nevner nærmere 30 alt i alt i bygdene som Finnskogen omfatter. I dag er de fleste av bedehusene uten fast møtevirksomhet. Svært stor fraflytting har medvirket til det. Men minnene om vekkelsene i disse bygdene lever videre.